 
|
 |
|
Brunbjørnen i SkandinaviaDa prosjektet begynte sine studier på genene i brunbjørnbestanden, oppdaget man flere mulige perspektiver og spørsmål i forskningen. Med utgangspunkt i spørsmålene ble vevsprøver fra merkede bjørner og skutte bjørner samt ekskrementprøver fra bjørn sendt til de franske genetikkforskerne Pierre Taberlet og Eva Bellemain. For hver prøve analyserte de DNA slik at genene fra hver bjørn kunne kartlegges. Slik føres arveanleggene videre
|
|
|
Nesten alle binnene i Skandinavia lever konsentrert i tre områder der mesteparten av reproduksjon foregår. Disse er kjerneområdene for reproduksjon i Skandinavia. Gjennom analyse av vev- og ekskrementprøver fra bjørn i det sydlige kjerneområdet har en funnet at deres mt-DNA ligner det man finner hos bjørnestammer i Pyrenéene og kantabriske fjellene i Frankrike og Spania. Bjørner fra disse stammene spredde seg trolig til det sørlige Skandinavia etter den siste istida. I de nordlige kjerneområdene ligner bjørnenes mt-DNA genene i den finske og russiske stammen. Trolig overlevde deres forfedre istida i de isfrie områdene vest for Ural-fjellene og spredde seg derfra til Sverige. Grensen mellom disse to stammene i Sverige går i øst-vest retning omtrent ved Storsjøen i Sverige. Opphavet til bjørnene i Pasvik og sør til og med Jämtland/Nord Trøndelag er bjørner som kom østfra, mens de i Dalarna/Härjedalen/Hedmark er fra bjørnene som vandret inn sørfra. Dette er basert på analyse av mtDNA. |
2. Hvor stor er den genetiske variasjonen?
Begge stammenes utseende, adferd og biologi er ganske lik. Analyser av kjerne-DNA viser at den skandinaviske brunbjørnen har en ganske stor genetisk variasjon, og dette er bemerkelsesverdig. Bestanden har nemlig vært igjennom flere genetiske flaskehalser fordi bestanden av bjørn i hele Skandinavia ble redusert til et minimumsnivå på 1800- og 1900-tallet. På 1930-tallet forsvant nesten bjørnene i Skandinavia, og det antas at kun omtrent 130 bjørner var igjen i små og isolerte områder.
En genetisk flaskehals er en periode i bestandens historie da den genetiske variasjonen i bestanden minker dramatisk fordi antallet individer reduseres til et utrydningstruet nivå. Deretter øker antallet individer igjen fordi forholdene endrer seg.
Den høye genetiske variasjonen vi fant, er overraskende og kan forklares med at flaskehalsperioden tidsmessig var kort, målt i bjørnegenerasjoner. En annen faktor som har virket i positiv retning, er at bjørner overlevde i noen geografiske adskilte områder, og da antallet økte igjen kom de i kontakt med hverandre igjen. Da de små spredte bestandene igjen kom i kontakt med hverandre, ble ulike utgaver av gener (alleler) igjen utvekslet og ga økt vitalitet. Alleler går tapt i små bestander, men hver lille bestand hadde sannsynligvis bevart noen alleler som de andre hadde tapt Når bjørnene fra disse ulike bestandene kom i kontakt med hverandre og utvekslet alleler, økte det totale genetiske mangfoldet. Vi har funnet hanner i nord med mt-DNA sørfra og tilsvarende for hanner funnet i sør, og dette viser at det har skjedd en utveksling/blanding av gener mellom den nordlige og sørlige bjørnestammen. Den genetiske utvekslingen mellom ulike bjørnestammer skjer fordi hannene generelt sett sprer seg over store avstander i sin søken etter binner.
3. Hvordan er familiebåndene mellom bjørnene?
Prosjektet bygger på genetikk på individnivå, for eksempel hvordan bjørner innenfor et område er beslektet med hverandre. Gjennom å følge merkede binner over flere år har vi funnet ut at noen binner lykkes med å oppfostre/bringe frem flere avkom mens andre binner mislykkes. Det har til og med blitt iakttatt at noen hanner går sammen med mange flere binner i brunstperioden enn det andre hanner gjør. Gjennom å analysere bjørneungenes kjerne-DNA fra kjente mødre, kan vi bestemme hvem som er far til ungene.
Når det er kartlagt hvilke hanner og hunner som er suksessrike i reproduksjonen i å bringe sine gener videre, er det mulig å finne ut hvordan bjørnenes slektskap, vekt, alder og miljø kan påvirke individenes evne til reproduksjon.
4. Hvor mange bjørner har vi i Sverige og Norge?
|
Vi har testet, sammenlignet og analysert ulike metoder for å beregne bjørnebestandens størrelse. Den første beregningen av bjørner i Sverige er fra 1996. For 2001 og 2002 ble det gjort en ny beregning for fylkene Dalarna og Gävleborg. Disse bygger på DNA-analyser fra bjørneekskrementer samlet inn av elgjegere. Rovdyrsobsen (jegernes rapportering om de rovdyra de har sett i løpet av jakta) har pågått siden 1998, og dette har ytterligere bidratt til å øke vår kunnskap om bestandens vekst. Bruk av metoden viser en stor variasjon i veksten i de ulike län (fylkene), og den årlige gjennomsnittlige tilveksten i bjørnebestanden i Sverige er på 4,7 prosent. |
|
Under vises resultatet fra jegernes ekskrementinnsamling i 2001:
Fra resultatene av den seineste beregningen beregner man at det finnes totalt 550 (482-648) bjørner i fylkene Dalarna og Gävleborg. Det var ikke mulig å skille ut hvilket av disse to fylkene som hadde flest bjørner, fordi de bjørnetetteste områdene ligger omkring fylkesgrensa.
Den foreløpige beregningen av bjørn i Sverige (2004) er et anslag på 1635-2840 individer.
Beregninger av bestandsstørrelsen i Norge bygger på godkjente observasjoner av binner med årsunger i fylkesmennenes arkiver for perioden 1998-2002. I denne perioden ble yngling registrert i fem områder nær riksgrensen, Pasvik og Anarjohka i Finnmark, Troms, Nord-Trøndelag/Nordland, og Hedmark. Gjennomsnittlig ble 3,6-4,4 ynglinger observert årlig, hvilket motsvarer ca 6-12 voksne binner i Norge. Vi har intet estimat over totalt antall bjørner i Norge. Det skyldes at de norske bjørnene lever i utkanten av utbredelsesområdene i våre naboland, og i slike randområder er det en unaturlig kjønns- og aldersfordeling.
